Anti-DNA-antistoffer er en undergruppe av antinukleære antistoffer som påvises ved hjelp av spesifikke identifikasjonstester. Disse testene er i hovedsak immunoenzymatiske, kalt ELISA (Enzyme Linked Immuno Sorbent Assay) og Farr-test. Målet med disse testene er å identifisere og kvantifisere en utviklet autoimmun reaksjon mot kromosom-DNA. Dette kromosomale DNA-et kalles nativt, fordi det egentlig er et "rent" DNA, sammensatt av den berømte dobbeltheliksen. De virkelige markørene for lupus er derfor antistoffene mot nativt DNA, men ikke antistoffene mot antidenaturert DNA (som består av bare én helix). Anti-denaturerte antistoffer kan påvises under mange omstendigheter, patologiske eller ikke-patologiske, og søket etter dem er ikke nyttig for diagnostisering eller behandling av lupus.

Antistoff mot dobbelt-trådet DNA (anti-dsDNA antistoff)er svært karakteristiske for lupus, men de er ikke til stede hos alle pasienter. Disse anti-dsDNA antistoffene er utmerkede diagnostiske markører for lupus, og de er til stede fra begynnelsen av sykdommen. De påvises imidlertid bare hos 60-70 % av pasientene, særlig når sykdommen er aktiv. Med andre ord kan du lide av ekte lupus uten å ha anti-dsDNA antistoffer. I så fall har du helt sikkert antinukleære antistoffer rettet mot andre strukturer i kjernen (f.eks. anti-Ro/SS-A og/eller anti-La/SS-B), men det er også mulig at anti-dsDNA antistoffer dukker opp senere i sykdomsforløpet.

Anti-dsDNA antistoffer kan direkte forårsake lupusskader, for eksempel nyreskader. Hastigheten varierer med sykdomsaktiviteten. Disse anti-dsDNA antistofff har også en sykdomsfremkallende rolle, fordi de ved å slå seg ned i nyrene til pasientene forårsaker glomerulær nefropati.

Nivået av anti-dsDNA antistoffene i blodet kan øke i perioder med høy sykdomsaktivitet. Leger kan derfor bruke nivåene av anti-dsDNA-antistoffer over tid, i kombinasjon med andre kliniske funn og laboratorieresultater, for å overvåke sykdomsforløpet til de med positive anti ds-DNA antistoffer. Hovedpunkter