Ved lupus kan det ved trombose (blodpropp i en venøs eller arteriell blodåre), spesielt i forbindelse med antifosfolipid antistoffsyndrom, foreskrives antikoagulasjonsbehandling.
Hvordan håndteres denne behandlingen vanligvis?
I første omgang brukes antikoagulasjon basert på heparin (oftest lavmolekylært (LMWH)), som virker svært raskt. LMWH gis ved én eller to daglige injeksjoner med 12 timers mellomrom. Svært ofte etterfølges LMWH av et antikoagulasjonsmiddel som kan tas oralt, og som tilhører familien av vitamin K-antagonister (VKA), for eksempel warfarin, og mer sjelden acenokumarol.
Disse legemidlene virker ved å blokkere syntesen av visse koagulasjonsproteiner. Den antikoagulerende effekten av VKA er derfor forsinket. På grunn av denne latenstiden må heparin holdes i uendret dose så lenge det er nødvendig, dvs. til INR (International Normalized Ratio) er i ønsket terapeutisk sone i to påfølgende dager.
INR er den biologiske testen som gjør det mulig å overvåke og tilpasse VKA (bortsett fra enhver behandling med VKA, er INR for en normal person 1). På grunn av betydelig interindividuell variasjon er dosen av VKA strengt individuell.
Balanse i behandlingen oppnås noen ganger først etter flere uker. Etter en endring i doseringen kontrolleres INR regelmessig inntil stabilisering.
Under et antifosfolipid antistoffsyndrom er INR-målet mellom 2 og 3 ved venøs trombose og 3 til 3,5 ved arteriell trombose. Det finnes nå andre antikoagulantia (direkte orale antikoagulantia med anti-Xa-aktivitet) som ikke krever INR-monitorering, men effekten av disse må evalueres ved lupus, spesielt ved antifosfolipid antistoffsyndrom. De anbefales ikke som førstegangsbehandling.
Antiblodplatebehandlinger, med aspirin i lav dose i spissen, forhindrer dannelsen av "blodplatepropp". Disse behandlingene virker umiddelbart, og når det gjelder aspirin, varer de i opptil 10 dager etter seponering. Behandling med antiblodplatemidler krever ikke biologisk overvåkning. Startdosen er oftest likevektsdosen (ofte mindre enn 100 mg for aspirin).
Når du skjærer deg, samler blodplatene seg (som murstein) og tetter igjen åpningen i blodåren. Hvis du tar aspirin, vil du blø lenger hvis du skulle skjære deg.