En "autoimmun" respons (som ved lupus) kan føre til produksjon av unormale antistoffer, kalt autoantistoffer. Disse autoantistoffene er rettet mot bestanddeler i våre egne celler, som oftest lokalisert i cellekjernen, derav betegnelsen antinukleær (nukleær = kommer fra kjernen).

Autoantistoffterminologi

Disse antinukleære antistoffene er rettet mot forbindelser i cellekjernen, for eksempel kromosomenes DNA (anti-native DNA-antistoffer), og mot andre strukturer som kalles ribonukleoproteiner, for eksempel anti-Ro/SS-A, anti-La/SS-B, anti-Sm eller anti-RNP. Denne noe kompliserte terminologien betegner enten bokstavene i navnet på pasienten som autoantistoffet først ble beskrevet hos (eksempel: Ro, La, Sm), eller strukturen som gjenkjennes av dette autoantistoffet (eksempel: RNP for ribonukleoprotein), eller en sykdom som er forbundet med dette antistoffet (eksempel: SS-A for Sjögrens syndrom A).

Hvordan påvises disse autoantistoffene?

Disse autoantistoffene påvises i pasientens blod ved hjelp av rutinemessige laboratorietester. Påvisningen skjer i to trinn. Først bekreftes tilstedeværelsen og konsentrasjonen av disse autoantistoffene i et screeningtrinn. Denne konsentrasjonen uttrykkes ved en måling av serumtitreringskonsentrasjoner (1/80, 1/160, 1/320, 1/1280...). Dette tallet betyr for eksempel at det fortsatt er synlige antistoffer i et serum som er fortynnet 320 ganger: Dette serumet sies å være 1/320 positivt. Positivitetsgrensen varierer fra laboratorium til laboratorium, men hos voksne regnes det vanligvis som positivt fra og med en fortynning på 1/160.

Det andre trinnet er å identifisere det cellulære antigenet som autoantistoffet er rettet mot. I dette trinnet brukes spesifikke tester som påviser antistoffer mot nativt DNA, anti-Sm, anti-RNP, anti-Ro/SS-A... Disse testene utføres i mange laboratorier.

Nytteverdien av autoantistoffer i diagnose og prognose

Disse autoantistoffene fungerer som diagnostiske markører, fordi fravær av anti-nukleære antistoffer i praksis utelukker muligheten for systemisk lupus. De er imidlertid ikke spesifikke for lupus, fordi de kan være til stede ved mange andre sykdommer og til og med hos friske mennesker. Disse antistoffene kan også ha prognostisk verdi, fordi noen av dem virker direkte ved å indusere lesjoner (for eksempel induserer antistoffer mot DNA nyreskade).